Norge vil skifte kurs og styre mot en mer genuint etisk politikk. Dette bør være Norges store idé, Norges bidrag til verden...!!!

Norge har mistet sin etiske nisje, og skiller seg ikke lenger nevneverdig fra andre rike land som utnytter planeten til egen fordel. Det norske selvbildet og politikerne blir utfordret.

Debatt

Mark Curtis

Britisk utenrikspolitisk analytiker 08. januar 2010
Blant norske myndigheter og vanlige nordmenn synes det å være en utbredt oppfatning at Norge er et lite, men innflytelsesrikt land som ofte setter internasjonale standarder for etisk adferd og som gjør mye godt i verden.


Stemmer dette bildet? Hvor etisk er egentlig Norges utenriks- og utviklingspolitikk i praksis, sammenlignet med andre land og med statens erklærte politikk? Jeg har tidligere analysert britiske og amerikanske utenrikspolitiske interesser. Forum for Utvikling og Miljø, et nettverk av 50 norske organisasjoner, ba meg derfor om å rette blikket mot Norge og prøve å finne noen svar. Resultatet bør uroe nordmenn.


Regjeringen anser seg for å være en ansvarlig investor og hevder at Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er etisk. Oljefondet investerer Norges oljeinntekter i 7.500 selskaper rundt om i verden. Fondet har utviklet etiske kriterier og ekskludert en rekke selskaper, særlig våpenprodusenter. Men Norge investerer i en rekke gruve- og oljeselskaper som lenge er blitt anklaget for menneskerettighetsbrudd, i likhet med dusinvis av selskaper anklaget for medvirkning til Israels okkupasjon av palestinske områder. Oversikten over selskaper kan minne mer om en samling av verstinger. Uavhengige analyser viser at tilsvarende investeringsfond i Nederland og Storbritannia har høyere etiske kriterier enn Oljefondet.


At Norge gir én prosent av BNI til bistand og slik er blant verdens mest sjenerøse, ses som et tegn på landets etiske engasjement. Til sammenligning var imidlertid økningen i markedsverdien av Oljefondet i 2007-2008 på 227 milliarder kroner – ti ganger så mye som Norge gir i bistand.


Norges oljeindustri bidrar i stort monn til landets velstand, men er stadig mer aktiv i land som bryter menneskerettighetene. Statoil har vært i Angola i 17 år. Mens landets elite har plyndret Angolas rike oljeressurser, lever mer enn to av tre angolanere i fattigdom. Statoil og regjeringen har ledet an internasjonalt for større åpenhet i verdens oljeindustri, men har så langt bare lyktes delvis.


Norge er viden kjent for miljøengasjementet, men også dette bildet må utfordres. Norge bidrar i økende grad til global oppvarming gjennom store CO2-utslipp, især fra olje- og gassproduksjonen. Målt per innbygger er Norge den sjuende største forurenseren av 30 rike land i OECD. Norske utslipp økte med 11,7 prosent fra 1990 til 2004. Det er sju ganger høyere enn for tilsvarende høyinntektsland. I 2008 gikk norske utslipp ned med litt over to prosent, men var fortsatt sju prosent høyere enn Norge forplikter seg til i Kyoto-protokollen. Regjeringen er klar til å bruke opptil tre milliarder i året på å bekjempe avskoging. Dette er mye penger, men en dråpe i havet sammenlignet med Norges bidrag til klimaproblemet.


En annen ting er Norges voksende våpenindustri. Sammenlignet med for eksempel Storbritannia og Frankrike er man en liten eksportør, og har langt strengere restriksjoner på våpeneksport. Imidlertid blir norske våpen fortsatt brukt av USA og Storbritannia i offensive operasjoner i Irak mens norsk militært utstyr fortsatt selges til enkelte land som bryter menneskerettighetene, som Saudi-Arabia.


Norge har vist reelt og viktig etisk lederskap på enkelte politiske områder. Men omfanget av uetisk norsk politikk blir stadig større. Det er derfor sannsynlig at det norske selvbildet vil bli vurdert mer kritisk i årene som kommer. Mye tyder på at Norge har mistet sin etiske nisje. Norge skiller seg ikke lenger nevneverdig fra andre rike land som utnytter planeten til egen fordel.


Norske ministere ser ut til å tro at de kan få både i pose og sekk. At de kan ha en svær oljeindustri og lede kampen mot klimaendringene. At de kan tjene penger på å jobbe i undertrykkende regimer og samtidig ses som forkjempere for menneskerettigheter. Og at de i likhet med andre land kan fortsette med å fremme kortsiktige forretningsinteresser, og samtidig anses som pionerer for bedrifters samfunnsansvar.


Sannheten er at norske myndigheter står overfor tøffe valg. Sammenlignet med de fleste andre land er fortsatt regjeringen og samfunnet i Norge langt mer åpent, og er trolig mer mottakelig for alternative ideer. Vi har med andre ord fortsatt grunn til å håpe at Norge vil skifte kurs og styre mot en mer genuint etisk politikk. Dette bør være Norges store idé, Norges bidrag til verden. Det vil både være i Norges og andres egeninteresse.


Mark Curtis har skrevet fem bøker om britisk utenrikspolitikk og internasjonal utvikling, inkludert bestselgeren «Web of Deceit: Britain’s Real Role in the World». Denne kronikken er basert på rapporten «Doublethink: The two faces of Norway’s foreign and development policy», som er skrevet på oppdrag fra Forum for utvikling og miljø.

Courtesy...Dagsavisen.no